Om den umiddelbare tilfredsstillelse eller utsyn mot historien

Av: Assad Nasir

Når man først bestemmer seg for å starte et tidsskrift, eller nettmagasin, er det ett spørsmål som raskt melder seg; nemlig hvorfor? Det er jo ikke slik at det er mangel på tidsskrifter, og de fleste er vel ikke så godt leste heller. Likevel har jeg nå startet dette nettmagasinet som har fått navnet Takhallus.

Ordet Takhallus (kh uttales gutteralt og høres ut som en harkende h) betyr pseudonym eller dikternavn på urdu og persisk. Opprinnelig er ordet fra arabisk og kan bety «å bli frigjort» eller «å bli sikker».

Diktere har siden Hafez` tid, det vil si 1300-tallet, tatt et takhallus. Sikkert før også. Hans egentlige navn var Shams ud-din Mohammad. Ordet hafiz (ulike stavemåter blir brukt ulike steder) er arabisk for en som kan koranen utenat, og tittelen Hafiz ul-Koran er mye brukt, eller bare hafiz. Praksisen med å ta et dikternavn er godt etablert historisk, og fortsatt i bruk hos vår tids diktere. Da falt navnet for et kunst- og kulturmagasin med fokus på det indiske subkontinentet og urduspråklig litteratur naturlig så å si. Takhallus.

Ambisjonen er å lage et nettmagasin som kan formidle til de uinnvidde, som kan gi noe til de som kan litt, og kanskje inspirere de som kan mye til å dele av sin kunnskap. I folkeopplysningens ånd, og ikke minst i den tro at kunst og kultur er både grenseløs og grensesprengende, begir jeg meg ut på dette, og håper på det beste. Innerst inne er det en fascinasjon for språk, litteratur og musikk, og særlig kombinasjonen av alle tre som man finner i sufismen som drev meg inn i den urduspråklige litteraturen. Det er en åndelighet og tvetydighet som griper om sjelen, rohaniyat som det heter på arabisk og urdu, en metafysisk tilstand, immateriell væren i og med seg selv. Det har blitt mest kjent uttrykt gjennom musikk og qawwali, en symbiose mellom lyrikken og musikken, også den siden 12-1300-tallet, popularisert med Nusrat Fateh Ali Khan fra 1970-tallet og frem til hans død i 1997. Nevøen Rahat Fateh Ali Khan har siden tatt over tronen som vokalist innen qawwali, og fremførte sang og musikk under Nobel-konserten i Oslo Spektrum da Mala Yousufzai ble tildelt Nobels fredspris i 2014. To år tidligere fikk jeg selv oppleve Khan i den norske operaen i Bjørvika, den eneste gangen jeg, og sikkert mange andre norsk-pakistanere, har vært inne i selve hovedsalen i operaen. Ellers er det lite på norske konsertscener som tiltrekker må jeg ærlig innrømme. Det skyldes nok mest musikksmaken min, men kulturarbeiderne kan sikkert breie ut tilbudet til befolkningen også. Populariteten til Melafestivalen tror jeg taler for seg, en del minoritetsmiljøer i Norge, og Oslo spesielt, er sultefora på kulturopplevelser.

Nå er ikke Takhallus ment til å bøte på noe av dette, men jeg tror det rett og slett er mangel på kunnskap, ikke uvilje. Det grunnleggende målet er derfor å opplyse og engasjere. Å løfte fram den klassiske litteraturen og kunsten, forfattere og kunstnere vi er så heldige å ha i Norge, og samtidig være et blikk ut mot verden.

Vi lever i en tid hvor hele verden er noen tastetrykk unna, så lenge wifien virker, men likevel opplever jeg oss som samfunn mer navlebeskuende enn noen gang tidligere. Vi er oss selv nærmest kanskje, opptatt av hva som tjener oss selv til enhver tid, hvor verden sentrerer rundt jeg-et og hva jeg-et vil. En annen som tematiserte selvet var Mohammad Iqbal, Pakistans nasjonalpoet, filosof utdannet blant annet ved Trinity College Cambridge og Universitetet i München. Iqbal var i sine akademiske skrifter så vel som i sin poesi opptatt av selvet, som han kaller khudi. Selvet, eller egoet, er et gjennomgående tema i Iqbals tekster, men forstått som en indre åndelighet som kan virke til det beste for menneskeheten og samfunnet. En type åndelighet, selverkjennelse og dyd som er på vikende front i et samfunn overlesset i materiell velstand og umiddelbar tilfredsstillelse som det fremste målet. Men til tross for all verdens velstand kommer vi ikke nærmere lykken. Jeg har ingen løsninger å komme med, ingen kvikk-fiks for å bli lykkelig, kanskje bare enda flere spørsmål. Men når materiell overflod ikke løfter oss inn i himmelen, da må det være noe annet.

Det kan virke noe enkelt kanskje, men store sivilisasjoner huskes for sine bidrag innen vitenskapen og kunsten. Mesopotamia, antikkens hellas, romerrike, Andalucia, alle eksempler på sivilisasjoner som har etterlatt en rik arv av kunst og kultur som fortsetter å gi perspektiv og mening i livet. Jeg forstå dette som selve essensen i kunsten, den skal gjøre oss fri. Kunstnerens formål, om man kan kalle det det, er å vise en annen side, å rive seg løs fra de stengslene våre tanker og ideer er fanget bak, og åpne våre sinn for det som er her, men som vi ikke ser. Vi trenger ikke reise langt og lenge for å finne denne ideen. Welhaven skriver i «Digtets Aand» (1844) «det Uudsigelige, / skal Digtet røbe dog.» og fortsetter i andre strofe «Af Sprogets strenge Bygning, /af Tankeformers Baand /stiger en frigjort Tanke /og den er Digtets Aand.» Denne romantiske ideen som vi finner hos europeiske forfattere på slutten av 1700-tallet og i Norge fra første halvdel på 1800-tallet, var kanskje ny i Europa, men er i slekt med tanker og ideer fra sufiene og darveshene fra Midt-Østen og Sør-Asia. Det er et slektskap mellom europeiske romantikere og klassiske poeter på subkontinentet hvor det jordiske og hinsidige forenes i konkreter fra planteriket og dyreriket, hvor det åndelige finnes i kjærlighetsrusen som vi finner hos vår egen Henrik Wergeland, hvor selvet opphører. Wergeland skriver i diktet Kysset «Endnu, endnu, o Elskte, en Sekund / lad mine Læber paa din søde dvæle! / Da smelter Grændsen mellem vore Sjele. / Det er din Sjel jeg kysser paa din Mund.». Slik som i sufienes tekster fra 1300-tallet og fremover finner vi også i Wergelands tekster et dobbeltbunn, en sammensmeltning av den fysiske og åndelige verden, menneskets essens kapslet inn i språkets strenge bygning og lyrikkens strenge form. Og vi finner det som på urdu (og flere andre språk) kalles ishq, som er en tilintetgjørende kjærlighet, en type kjærlighet hvor den som er subjektet, den handlende, vil gå som langt som å tilintetgjøre seg selv i sin ishq for den elskende. Og han kalles ashiq. I vestlig kulturhistorie er Shakespeares Romeo en slik ashiq, i persisk- og urduspråklige områder er Ranjha en slik ashiq. Det er menn (stort sett menn ja), som går til grunne for sin store kjærlighet, som er villige til å gjøre også det største offeret et menneske kan gi, sitt eget liv. Wergeland er på mange måter i slekt slike ashiq som vi finner mange av i litteraturen på subkontinentet og omkringliggende områder.

Det er med andre ord mye å oppdage, mye å se og mye å lære. Jeg håper dette stedet, nettmagasinet Takhallus blir et slikt sted både for meg som skrivende og redaktør, og for dere som leser.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s